Anlegget består av tufter, veifar, rydningsrøyser, steingjerder, steinstrenger, åkerreiner (terrasser) og en mulig fegate (gjeil). Anlegget har en klar avgrensing langs eiendomsgrensen i nord, langs steingjerdet i øst og mot bergveggen i vest. Mot sør er avgrensingen mer uklar. Her finnes tydelige spor etter en nedlagt husmannsplass i form av tufter, og det finnes flere dyrkningsterrasser og rydningsrøyser i sør-østlig retning på begge sider av stien mellom gårdsanlegget og parkeringsplassen.

Det er mye som tyder på at området har vært bebodd og dyrket i flere tidsperioder, ettersom dyrkningsterrassene ligger i ulike nivåer, og de ser ut til å ligge både innenfor og utenfor området til ødegårdsanlegget. Ødegårdsanlegget bør sees i sammenheng med bruken av hele åssiden vest for Vassås kirke.

Sett med dagens øyne har anlegget en relativt marginal beliggenhet i utkanten av jordbruksområdene. På sør-østlandet inneholder den innmarksnære utmarka mange steder spor etter tidligere tiders bosetting og jordbruksdrift. Dette er ofte områder som i dag ansees for å være marginale og lite produktive og lønnsomme områder å drive. Slike områder har imidlertid mange steder vært bebodd og utnyttet intensivt i andre tidsperioder, særlig i perioder med befolkningsøkning, som i høymiddelalderen frem til Svartedauden og i husmannstiden på 1700- og 1800-tallet. I Vestfold er det flere steder dokumentert at slike områder også har vært jordbruksområder i eldre jernalder (500 f.kr. – 500 e.Kr.), da man stilte krav om et selvdrenerende og lettdyrket jordsmonn.